Nå har mange familier virkelig fått prøvd seg på å fungere sammen. Hos oss har vi gjort alle ting under samme tak i tre måneder. Marie lager lego-kloss suppe med tilhørende støy fra lekekjøkkenet, mamma har behov for å leke seg med lys og rekvisitter for å få det perfekte bilde, mens jeg skal strømme et webinar ut til en kunde fra stua. “Vi” ser TV sammen, vi jobber under samme tak, og vi spiser sammen. Det er kjempefint. Men er et “vi” alltid et mål? Har “vi-et” en bakside? Her er noen tanker om det store “vi-et” i hjemmet, i bedriften, eller i organisasjonen din.
KONFLUENS
Konfluens er et ord for sammensmelting. Det er navnet på en kontaktform, som beskriver en av mange måter vi er i kontakt med hverandre på.
Ved konfluens bli grensene mellom jeg og den eller de andre blir utydelig. De andres behov, ønsker, verdier, meninger og plager blir mine behov, ønsker, verdier, meninger og plager.
Jeg vet ikke om du for eksempel har sittet på et julebord. Du har det skikkelig hyggelig. Så kommer verten og spør om du har lyst på litt mer konjakk. Før du rekker å svare er kona på ballen, og svarer for begge:
– Nei takk, vi er forsynte vi nå. Det er en dag i morra å!
Det er lite som kan være så koselig som å være i en konfluent situasjon sammen med andre. Når jeg er publikum på en Eurovision-finale, eller du er det på en fotballkamp så føler vi oss som en del av noe større. Et fellesskap der grensene mellom meg og de andre er hvisket ut. Jeg tilhører et stort VI. Det er noe de aller fleste av oss trenger av og til.
Sex er på mange måter det beste eksempelet på en total sammensmelting der grensene mellom jeg og du ikke lenger er tilstede.
ENSOMHET OG ISOLASJON
Men som med alle andre kontatkformer er det to sider også av denne mynten.
Den andre siden av mynten er isolasjon og ensomhet. Selv om det helt umiddelbart kan høres merkelig ut.
Det å være for lenge, og for intenst tilstede i et «VI» kan etterhvert skape et behov for å bryte ut av den konfluente relasjonen. Kulturen for å snakke om et «VI» og forventningene om å oppføre seg som et «VI» kan utløse et motbehov som er så sterkt at en går til isolasjon. En er for så vidt fortsatt i dette «VI»-et, men en har sluttet å snakke åpent sammen. Behovet for å gå inn i seg selv og sette grenser rundt seg selv blir så at isolasjon og ensomhet blir resultatet.
For å unngå at relasjoner, enten det er i arbeidslivet, det sosiale livet eller i privatlivet, blir for mye preget av konfluens og dermed til tider isolasjon, så er differensiering nøkkelordet.
DU OG JEG
I en bedrift, en organisasjon, i en familie eller i et vennskap er det nyttig å øve seg på å snakke i «Jeg» og «Du» form i stedet for alltid å bruke «VI». Jeg er ikke ute etter å utrydde «VI» fra språket. Tvert imot. Men det finnes måter å være sammen på der du får være deg, og jeg får være meg uten at vi føler oss kvalt av «VI»-et.
Hvis jeg melder tydelig hva jeg har behov for, så kan du gjøre det samme.
I fare for å virke litt kverulantisk, så har jeg ett eksempel som tydeliggjør dette.
Om du spør noen om : Skal vi gå på kino?
Hvem kan svare på det? For et «Vi» har jo strengt tatt ingen vilje. Et vi består av flere individuelle viljer. Det er ryddigere, og lettere å få et ærlig, autentisk svar om vi spør: Hei, har du lyst til å være med meg på kino i kveld?
Da blir begge viljene invitert inn i dialogen.
HVEM BESTEMMER?
I en bedriftskultur hvor «VI»-tankegangen har blitt veldig sterk, så kan enkelte i organisasjonen føle seg ensomme og ha behov for å isolere seg. For om noen begynner å bruke uttrykk som «Slik gjør VI det her» så kan det både ubevisst og bevisst skape frustrasjoner hos andre i organisasjonen som ikke kjenner seg igjen at slik gjør «vi» det her. Da blir det lett den som skriker høyest i organisasjonen som tilraner seg myndigheten til å definere hvordan «vi» gjør det. Da kan andre i organisasjonen gå til isolasjon, og et behov for å si kraftig i fra, og konflikter oppstår. Konflikter som kunne vært unngått om vi hadde vært flinkere til å snakke ut i fra oss selv. Og når vi snakker om «VI», så skal den som bruker «VI» være sikker på at det vedkommende sier er forankret i organsiasjonen.
Jeg er meg, du er deg. Men vi møtes og gjør ting sammen.
Martin Buber sier at et godt møte er avhengig av et tydelig jeg, og et tydelig du.
Da har vi ikke samme behov eller ønske om å være helt like. Men vi kan utveksle både meninger, erfaringer, preferanser og følelser på en ekte, autentisk differensierende måte.
Paradoksalt nok vil det skape bedre relasjoner, enn krampaktig å skape et «VI» i enhver situasjon.
ØVELSE
Hvis du har lyst til å erfare konfluens så kan du ta et skjerf eller et belte og knytte din ankel sammen med ankelen til en venn eller kollega. Så kan dere gjøre helt vanlige ting sammen. Gå til kaffemaskinen, sitte ved skrivebordet, eller hva det måtte være.
Du kan også gjøre en øvelse som er kjent fra impro-teateret. Ta armen rund skulderen på din venn eller kollega. Få en tredje person til å stille et spørsmål. Så skal du og kollegaen din svare som «en person». Dere må snakke samtidig.
Så kan du holde på så lenge med disse øvelsene at du kjenner på behovet for å løsrive deg fra «VI» og gå tilbake til å være DEG.
