The Blog

Få med deg hva som rører seg hos meg!

Et problem løses ikke ved å kalle det en utfordring

januar 6, 2016 / Kommentarer er skrudd av for Et problem løses ikke ved å kalle det en utfordring / Posted in: Ukategorisert

Etter nyttårsferien hadde vi et problem med tomt kjøleskap, og at vi var sultne. Vi valgte å la idealet om å spise sunn, hjemmelaget mat fare, og gledet oss over take-away burger. Problem løst.

Etter nyttårsferien hadde vi et problem med tomt kjøleskap, og at vi var sultne. Vi valgte å la idealet om å spise sunn, hjemmelaget mat fare, og gledet oss over take-away burger. Problem løst.

Om du har en hest, og og du synes det går så tregt at du heller ville ha hatt bil, så hjelper det lite å sette hesten inn i en garasje. Hesten forblir hest. Slik er det med et problem du mener du har også. Problemet forsvinner ikke om du kaller det utfordring. Jeg tror mer på å innse at livet gir oss noen problemer, men de kan løses. Jeg vil heller bruke energi på det framfor å finne andre ord i forsøk på å redefinere meg bort fra noe jeg vil ha løst. Noen ganger kan et problem løses enklere enn vi er vant til å tro. 

I mine foredrag snakker jeg en del om nærmest religiøse mantraer i motivasjons og coachingbransjen. «Religiøse» mantraer som blir litt for enkle for meg. Her er to slike: «Det er ingenting som heter problemer, det heter utfordringer», og «Ingenting er umulig, det umulige tar bare lenger tid».

Jeg skjønner budskapet de forsøker å formidle men livet mitt har gitt meg andre erfaringer.  Av og til dukker det opp problemer, ja ganske ofte egentlig. At enkelte ting med fordel kan ansees som umulig for meg er en annen erfaring. Hvis ingenting er umulig, det tar bare lenger tid, så skal jeg kunne bli president i USA. Jeg tror jeg er tjent med å parkere en slik tanke allerede i fødselen. Da er det bedre å konsentrere meg om alt som mulig, akkurat her og akkurat nå. Alle større endringer starter med en liten endring. Den lille endringen er alltid mulig, og mange små endringer vil skape store endringer, inntil en viss grense. Å sette meg realistiske mål, som faktisk er mulig gir mestring.

Å sette urealistiske, eller umulige mål skaper bare større gap mellom hva jeg ønsker å oppnå og hva jeg kan få til. Det kan i verste fall gi nedstemthet og depresjon. Ingenting galt i å sette meg en visjon, som kanskje kan fortone seg som en umulighet, men jeg må starte med det første skrittet.

En pianist i verdensklassen sa til meg i et intervju at det ikke holder å drømme om å bli verdens beste pianist, du må få faktisk drømme om at den daglige øvingen ved klaviaturet skal være så gøy at du bare fortsetter og fortsetter til du kanskje er framme ved visjonen din, og er en av verdens beste pianister.

I næringslivet tyder imidlertid forskning på at store omstillinger av og til skjer smidigst for alle parter ved å gjøre dem raskt og effektivt, framfor ved de små skritt. Men i dette innlegget holder jeg meg på individnivå.

Så litt om dette med å kalle problem for utfordringer, og at det skal være et slags simsalabim for å oppny livets lykke. Jeg tror ikke det. Problemer tilhører selve livet, men de kan løses. De vi ikke kan løse kan kanskje «løses» likevel ved å tenke litt annerledes.

Min veileder Dan Van Baalen spurte meg hva jeg mente et problem var. Jeg bablet noe om at det var et sprik mellom noe jeg ville oppnå, og hva det var mulig å få til.

-Jeg er ikke enig sa han.

Litt forenklet forklart og slik jeg forsto han; Han forholdt seg kun til fenomener, og ikke til problemer. Ting er som de er. Problemer lager vi oss selv ved å stille opp et ideal om hvordan vi skulle ønske at ting var.  Ved å øve oss på ikke å sammenligne så mye, og ikke stille opp så mange idealer så slipper vi å forholde oss til så mange problemer.

La meg ta et par eksempler: -Du har et problem med vekta. Javel? Er det fordi du er i ferd med å dø av overvekt? Eller fordi du sammenligner med et ideal som kanskje er medieskapt? Du har et problem med at det er rotete hjemme hos deg. Javel? Er det fordi du er i ferd med å dø av uhygieniske forhold? Eller er det fordi du sammenligner med et idealhjem du har sett i et interiørblad?

Ikke dermed sagt at det ikke finnes problemer. Det er bra for meg å ha noen idealer, noe å strekke meg mot. Jeg liker ikke å ha det så rotete, for da blir jeg noen ganger irritabel og ukonsentrert. Så kan du si at jeg da har stilt opp et ideal om at jeg ikke skal være irritabel, og at det er bedre å være konsentrert enn ukonsentrert.

Og det stemmer. Det er faktisk idealer jeg stiller opp i livet mitt. Jeg vil heller være harmonisk og konsentrert, framfor irritabel og ukonsentrert. Så med viten og vilje setter jeg opp idealer om hvordan jeg vil ha det rundt meg. Når jeg ikke lykkes med det har jeg et problem. Det er omkostningen ved å sette med noen idealer. En pris jeg er villig til å ta. Men problemene lar seg løse. Med disiplin og organisering. Ikke minst rydding. Det blir ikke ryddigere av å kalle rote-problemet mitt for en utfordring. Det som hjelper på det problemet er å rydde.

Derfor vil jeg øke min oppmerksomhet på hvilke idealer jeg har i mitt liv og hvilke problemer jeg er villig til å ta på meg å løse for å oppnå disse idealene.

Men jeg vil også øke oppmerksomheten på hvilke idealer som andre har satt opp for meg, og som ikke er viktige for meg. Dermed også bli oppmerksom på hvor mye energi er jeg villig til å bruke på å løse problemer som andres idealer gir meg i mitt liv.

Fortsatt godt år.


MENY